torsdag 23. august 2012

Eg gløymte.


Dagen kom og dagen gjekk og eg gløymte at det var dødsdagen hans.
At eg akkurat på den dagen elleve år tidligare kviskra i øyret hans, "Du er verdens beste pappa".
At eg holdt han i handa og venta på at han skulle trekke pusten igjen.

Eg gløymte.
Og fy faen så sint eg blei på meg sjølv når eg oppdaga det.
For eg trenger den dagen. Eg trenger refleksjonen, tårene, stillheten.

Men så oppdager eg sakte at det trenger ikkje være den dagen.
Eg kan tillate meg å kjenne på det kor tid som helst. Eg har lov til å savne og lengte når det passer meg.

.

Eg sat og gjorde leksene på rommet mitt.
Du gjekk rolig gjennom kjøkkenet og stoppa utanfor døra mi.
Åpna døra mi på gløtt.
Eg snudde meg og eg såg at du stod der og berre smilte.
Så gjekk du like stille vekk igjen.

.

Du kom ned bakken her med oss. I lag med mamma.
Håret var vekke og du var finare enn nokon gong.
Eg kunne ikkje slutte å stryke over hovudet ditt.

.

"Blir eg vaksen nok til å klare meg utan ein far ? "
Ei linje frå songen til Sigrid Moldestad, Vise til far.
Mitt svar på det er ja.
Men eg kan aldri klare meg uten minnene. 
Dei sit fast djupt i hjartet. 
For alltid.



4 kommentarer:

  1. Jeg ble så grepet av dette innlegget, og det du skriver. Kjenner meg igjen. Har mistet både far og mor - og 2 brødre. Det blir mange dager å huske, dødsdager - og fødselsdager. Ikke for å gjøre mitt værre, men jeg tror det må være sånn. At vi av og til "glemmer" - at dagene går en forbi. For sorgen sitter jo der likevel, den lever vi med. Ettersom årene går blir den mildere og mer til å leve med - men den er der jo. Jeg tror at vi husker dagene likevel jeg, selvom vi ikke markerer den. Og det viktigste er jo de gode minnene som lever i oss - og gjør oss til den vi er, ikke sant? :)

    SvarSlett
  2. sÅ UTROLIG fint skrevet. Så vondt, og så gjenkjennbart. Det traff meg rett rett rett i magen. Når sorgen tar meg, som nå, når jeg leser dette, er det akkurat som om jeg ikke helt kjenner hjertet mitt. som om sorgen gjør at en stor del av hjertet er borte, at noe så viktig mangler. Det er vakkert og vondt å ha styrke til å være der og hviske de mest ekte ordnene du noen gang har hvisket, men sikkert de vanskeligste også. Ikke var lei deg for at du glemte dagen, ikke en gang tenk på det, lov meg det. Det er ikke de dagene/ den dagen det dreier seg om. Det er minnene, som du så fint selv sier. Og det er kjærligheten.

    SvarSlett
  3. Korleis i all verda har eg gått glipp av dette innlegget?
    Dette var berre heilt unikt og nydelig skildra, Hege - både med tekst og bilete.
    Eg har óg gløymt, og det er få ting ein kan banke seg sånn opp for mentalt som akkurat dét.
    Men det gjev meg trøyst å lese det du skjønte etterpå.

    Stor klem til deg!

    SvarSlett
  4. Hege, jeg har grått mye de siste dagene, etter at jeg leste dette innlegget. det traff noe i meg. noe jeg ikke har villet skrive om. det å si farvel. frykten om å glemme. jeg synes uansett av ord er blitt vanskelige. sorgen er så dyptsittende, men ord er borte. og man har ikke lenger lov å bruke tid på sorg. den blir bare en del av hverdagen. men det du skrev. og høsten kanskje. samt det evige savnet, fikk meg vippet av pinnen. like bra det, jeg bør sannsynligvis si takk. stor klem.

    SvarSlett