(Bildene er tatt med Fujifilm Finepix - lillekamera(ten))
Ho kunne ikkje snakke om følelsar uten at tårene kom.
Det som rørte seg inni henne var stort og skremmande og alt for mykje.
Ei stor trygg hand å gøyme si eiga i ville kanskje hjelpt.
Men som vaksen måtte ho takle dette aleine.
For å beskytte seg sjølv hadde ho holdt alle på ei armlengdes avstand.
Då slapp ho å forklare, åpne opp, være sårbar.
På bristepunktet var det hardt og holde stengt.
Ho klarte det.
Mestring, nok ein gong.
Men ingen mestringsfølelse.
Man er vel sjelden så sårbar som når man stenger de rundt seg ute, tror jeg. Styrke er å åpne opp, tørre å være svak..
SvarSlettEllers likte jeg så godt bildet av hunden din som halser gjennom gresset! Morsomt! :)