Nick Cave synger tekstlinja;
the world keeps turning
og eg nikker for meg sjølv
og tenker at slik er det jo
- at uansett kva vi står i her og no
så fortsetter verda å snurre.
Nokre dagar ønsker eg at
tyngdekrafta gjeld for tankar også.
Og for idear og pågangsmot og vilje og tryggleik.
At dei fann ro i meg
og ikkje berre spinner avgårde igjen.
Eg les Patti Smith og
griner meg tom.
Eg beundrar den dama så sterkt,
ho har gitt historia si evig liv
i ei bok som berørar meg
sterkare enn noko anna eg har lest.
Det rører seg noko i meg
som eg så vidt kan sjå konturane av.
Noko eg håper å tørre å nærme meg.
For dette trur eg er sanninga mi.
Men det er så fjernt
frå alt eg hittil har opplevd å være.
Enn så lenge lar eg verda snurre meg rundt
og rundt og rundt og rundt.
(Nattbabbel kan også være fint.)
Det du skriver berører meg. Du skriver så vakkert.
SvarSlett