Kombinasjonen av ein hage full av plantar som no viser seg frå si beste side
og eit kamera med manuelle innstillinger - kan gi bilder som dei over her.
Bildene er kun ørlite redigert, bittelitt meir kontrast og bittelitt mindre fargeintensitet.
.
Det er godt å kjenne at eg mestrer kameraet. At eg no opplever at eg trygg med det.
Kameraet er ein død ting, men eg har mykje affeksjon til det.
Vi har hatt det i snart fire år og det har gitt meg utrulig mykje.
Alle desse stundene når eg veit at eg traff eller når motivet treffer meg.
Alle gongane eg blir overraska over kva som viser seg
når eg får bildet opp stort på skjermen heime.
Eg har ikkje fotografert mitt beste bilde, heldigvis,
motivene finst i uendelig mengder.
Eg kan aldri slutte med det, det er blitt ein del av meg som eg ikkje kan slå av.
Det er ikkje alltid motivasjonen er på plass,
men den kjem sakte men sikkert sigande tilbake kvar gong.
Det kjennes som ein lengsel som veks seg sterkare og sterkare.
Og eg veit eg må ut med kameraet rundt halsen igjen.
Beste følelsen.
.
"For a seed to achieve its greatest expression,
it must come completely undone.
The shell cracks, its insides comes out
and everything changes.
To someone who doesn´t understand growth,
it would look like complete destruction."
- Cynthia Occelli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar