må berre bli ferdig med å vente....

No berre venter eg.

Det kokar over og er stille i hovudet samtidig.

Stramt i brystet, med ein slags tom verk.

Pusten er grunn og magen stuper kråke.

Eg veit kva som kjem, 

har vore sikker heile tida.

Likevel, no i minuttane før avklaring,

lar ikkje kroppen seg kontrollere.

Djup pust, bevisst skriving.

Svelger tungt, oppdager klumpen i halsen.

Kontakter fingrane igjen,

dei skriv og skriv og lystrar - med ubevisste pausar av stille.

Hjernen min er så full, så tom -

intuisjonen er overbevist.

Vitenskapen er på mi side.

Førsteinntrykkene spelar på mitt lag.

Prosentane likeså.

32 minutter etter no.

Alt gir slipp - må berre bli ferdig med å vente.

Lukker augene og ei stripe med lys blir med inn.

Fleire striper.

Ein tanke slår rot,

venter eg så lenge fordi eg skulle skrive dette ?

Har jo tenkt på å skrive mange ganger.

Sjekker at mobilen har lyden på - igjen.

Lurer på å lese nettavisene - igjen.

Trur eg skal bli her, sette føttene i bakken og få kontakt med golvet.

Puster og opplever abstrakte bilder under augelokka.

.

Ein del av meg vil berre slå av mobilen,

 gløyme heile greia.

.

Det er virkelig dette.

Eg kjenner svaret,

treng berre bekreftelsen.

To streker under svaret. Tre.

Å være tilstede i nuet har aldri vore enklare,

eller vanskeligare.

.

55 minutter etter.

Det trengs ikkje fleire ord.