Vi går rundt på denne planeten med alle desse fantastiske, levande underverka
og håpar på ein betre dag i morgon.
Blomstrane utfaldar seg i alle si prakt, stolte og høgreiste.
Vi beundrar dei eit sekund og går vidare. For vi skal jo ein plass.
Likt som blomstrane trenger vi mennesker også lys for å utvikle oss.
Ulikt blomstrane går vi til ei kvar tid med lyset i oss.
Som barn blir vi opplært til å dimme lyset, dempe oss og passe inn.
Tenk deg hjertet ditt som ein blomst som treng lyset for å åpne seg.
Kva skal til for at du kan klare sleppe lyset heilt inn ?
For at du skal vri på brytaren og lyse med heile deg ?
Eg trur det er dette livet handlar om til sjuande og siste.
Å bevege seg gjennom skam og sårbarhet, for til slutt å våge lyset,
våge å leve med åpent hjerte.
Så utruleg nydeleg og fantastisk skrive. Dette vonar eg mange les.
SvarSlett